1.
Det finnes mange forskjellige stoffer som kan føre til problemer og gi avhengighet.  Vanligvis betyr ”narkotika” først og fremst at de er forbudt som rusmidler.  Noen av dem er stimulerende slik at personen er oppstemt, energisk, rastløs – og ikke sjelden kritikkløs med nedsatt forståelse av andres behov og ønsker.  Andre er dempende og sløvende slik at personen blir roligere og eventuelt søvnig, ved økende doser sløv, ustø, fjern.  Andre igjen kan har hallusinogen effekt slik at personen opplever sanseinntrykk endret og tanker som nye eller annerledes.  Som du skjønner er det ingen bestemte tegn som kan fortelle deg at personen er påvirket.  Hvis du tenker mer spesielt på morfinstoffer slik som heroin, vil brukeren ha små pupiller - også om det er nokså lite lys og ellers virke rolig, gjerne litt fjern eller likegyldig.  Hvis dosen er større blir personen sløv, søvnig, kunne ha vansker med å holde seg oppe, eventuelt gli inn i en søvntilstand som kan være farlig fordi man kan ”glemme” å puste og dessuten får svekket hosterefleksen om man får noe i halsen.  Overdosedødsfallene skyldes vanligvis pustestans. Mange ganger har personen i tillegg brukt beroligende medikamenter eller alkohol.  Disse midlene forsterker hverandre.

Avhengighet betyr egentlig først og fremst at brukeren regulerer sin trang til et rusmiddel dårlig.  Det kan vise seg ved svak kontroll over rusmiddelbruken slik at personen ofte er påvirket og bruker mye midler og tid på det, gjerne til fortrengsel for andre ting og andre mennesker.  Dette kan føre til forfall, både personlig og livsstilsmessig.  Det klassiske bilde som vi ofte tenker oss er bildet av den forkomne misbrukeren på ”Plata” eller i andre rusmiddelmiljøer. Det er mange som er avhengige uten å se slik ut.  En del av avhengighetproblemet er knyttet til såkalt fysisk avhengighet.  Nervecellene har tilpasset seg midlet, og får motsatt virkning om midlet ikke er tilgjengelig.  Dette kaller vi ofte for abstinensreaksjoner.  I forbindelse med morfinstoffer vil dette i første omgange vise seg ved influensaliknende reaksjoner som kan bli nokså sterke og er fulgt av angst eller fortvilelse.   De ulike typene rusmidler har ulike abstinensreaksjoner.

2.
Det er vanskelig å gi noe generelt råd.  Det er viktig at man skiller mellom personen, handlingene og rusmiddelbruken.  Målet er at man kan vise at man er glad i personen, men ikke tolererer eller godtar rusmiddelbruken.  Det er viktig at man ikke unnskylder eller bagatelliserer.  Det er også viktig at man ikke blir en del av personens rusmiddelbruk, verken ved å beskytte mot konsekvensene av bruken eller ved å legge til rette for den.  Samtidig er det viktig at man stiller opp med reell hjelp og støtte så mye man orker.  Det er viktig at man er villig til å snakke ordentlig med personen og høre hvilke tanker og følelser vedkommende har, men det er ikke nyttig å godta alle unnskyldningene eller bortforklaringene, og det er heller ikke nyttig å fordømme eller støte bort.

3.
Jeg kjenner ikke den boken du nevner – i heroinens klør – og kan derfor ikke si noe om den er velegnet.  Tittelen høres dramatiserende ut.  Det er svært mye alvorlig rusmiddelbruk og rusmiddelproblemer i verden i dag, og ofte er det like viktig at vi tar andre former for misbruk på alvor.  På mange måter er det den generelle rusmiddelsøkningen som er problemet.  Jeg er heller ikke så glad i tittelen – å være i noens klør – betyr på en måte at man er maktesløs og ikke har noen sjanse.  Det er alltid handlingsrom og alltid mulig å gjøre noe  - om ikke annet så i alle fall å søke hjelp.

Helge Waal