Undersøkelsen er et samarbeidsprosjekt mellom NIBR og Politihøgskolen og beskriver kriminalitetsforebyggende arbeid blant barn og unge i fem større norske byer: Bergen, Kristiansand, Oslo, Stavanger og Trondheim. I Bergen og Oslo er det valgt ut enkelte bydeler. Rapporten bygger både på tradisjonelle kvalitative intervjuer samt dokumentanalyse i de fem kommunene.
Sentrale spørsmål som er belyst gjennom undersøkelsen er hvordan arbeidet er organisert, hvilke offentlige (og private) virksomheter som er involvert og hvilken arena arbeidet rettes mot. Undersøkelsen ser på likheter og forskjeller i organisering og drift mellom de fem byene og fordeler og ulemper ved organiseringen i forhold til målet om et mest mulig effektivt kriminalitetsforebyggende arbeid.
Dette betyr at undersøkelsen ikke kan si noe om effekten av det forebyggende arbeidet, men retter oppmerksomheten mot organiseringen av det kriminalitetsforebyggende arbeidet.
Organisering og samarbeid
Alle de fem kommunene har organisert det kriminalitetsforebyggende arbeidet i en SLT-modell. Kommunene har ulik vekting av arbeidet, - enkelte kommuner satser i størst grad på spesifikke kriminalitetsforebyggende tiltak, mens andre kommuner dreier arbeidet også i retning av nærmiljøtiltak og generelle forebyggende tiltak. Organisering av arbeidet, samt personalressurser er også ulik i kommunene. Byene har også valgt forskjellig målgruppe for sitt arbeid, - Bergen har for eksempel fokus på ungdomsskole elever, mens Kristiansand og Stavanger har ungdom som har begått kriminalitet eller lever med mange risikofaktorer som sin primære målgruppe. Hvem som er aktivt engasjert i arbeidet varierer også, - politiet er engasjert i alle byene, mens barnevernet, rus/psykiatri tjeneste, skole, frivillige organisasjoner, næringsliv er i forskjellig grad engasjert i arbeidet.
Når vi ser byene under ett ser det ut som modellvalget for forebyggingsfeltet har blitt forsøkt tilpasset kommunal organisering og struktur. Vi ser i liten grad at modellen skapes på grunnlag av kunnskap om den faktiske kriminaliteten og dens årsaker. I flere av byene har imidlertid arbeidet over tid videreutviklet modellen gjennom å identifisere de viktige innsatsområdene, blitt tydeligere i metodevalget og mer kunnskapsbasert. For eksempel ble SaLTo Sentrum i Oslo etablert på bakgrunn av årlige statistikker og analyser, skriver NIBBR i rapporten.
Resultatindikatorer
Forskerne beskriver tre resultatindikatorer som er utslagsgivende for å hindre at kriminalitet utvikler seg;
- Avdekke - den første resultatindikatoren henspiller på i hvilken grad det kriminalitetsforebyggende samarbeidet klarer å avdekke uønsket atferd, negative trender og skjevutvikling som det er grunn til å tro fører til kriminalitet.
- Initierer aktivitet/tiltak - samarbeidet skal initiere aktivitet innenfor de problemområdene som er identifisert. En type handling kan være alt fra å bidra til kunnskapsutvikling på området til å være fødselshjelper for spesifikke tiltak.
- Koordinere/tilrettelegge - i hvilken grad arbeidet er organisert på en slik måte at det oppleves helhetlig for brukeren. Kjennetegnet på godt koordinert arbeid er blant annet at de instansene som involveres i arbeidet er gjensidig informert, har et avklart forhold til ansvarsdeling, møter brukeren med samme sett av holdninger og sikrer kontinuitet i oppfølging. God koordinering skal også sikre at potensialet i allerede eksisterende tiltak blir utnyttet, og hindre dobbeltarbeid.
Det er en økende bevissthet knyttet til at tiltak, for at de skal være effektive, må være ”skreddersøm”. Det er særlig i forhold til tiltak for de mest krevende ungdommene man tenker det er viktig, men også for ungdom som trenger meningsfull fritid. I alle byene er tiltaksområdet bredt og tallrikt og speiler kommunenes vekt på innsats i feltet mellom bygging/forebygging.
Les hele rapporten;
"Kriminalitetsforebygging blant barn og unge i storbyene. En evaluering av praksis i fem kommuner" (2008) av M. Egge, B. Barland, M Ekne Ruud og T. Haaland >>les mer