I boka stiller Reinås en rekke sentrale spørsmål:
Er nederlandsk narkotikapolitikk den sikre veien til store og kompakte narkotikaproblemer, eller er det simpelthen framtidas løsning også på narkotikaproblemene hos oss?
Er Nederlands satsning på skadereduksjon en oppgivelse, eller er det rett og slett en tilpasning til en virkelighet som ikke gir noen vei utenom? Om dette strides man, ikke bare i Norge, men også i Nederland
Hvilke narkotikapolitiske resultater har Nederland oppnådd etter mer enn 30 år med liberal politikk? Og hva kan vi lære av dette, på godt og vondt?