Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: a221k7
(Skriv inn koden over.)

Kan dere si litt om hvordan ulike syn på helse kan virke inn på helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid i positiv og negativ retning?

Svar fra Leif  E. Aarø:

 Helse defineres på så mange måter:

  • Som fravær av sykdom og redusert risiko for tidlig død (det negative og avgrensede helsebegrepet)
  • Som høy livskvalitet og velvære
  • Som evne til å mestre hverdagens krav
  • Noen vil vise til Verdens helseorganisasjons helsebegrep og hevde at helse ikke bare har en kroppslig og en psykisk, men også en sosial side

Hvilket syn en har på helse vil ha stor betydning for hvordan en ser på det forebyggende arbeidet. Dersom en opererer med et negativt og sterkt avgrenset helsebegrep, er det naturlig at en vil prioritere tiltak som handler om å redusere risikoen for at folk blir syke, skadet eller dør i ung alder. Risikofaktorer for alvorlige sykdommer som lungekreft og hjerte- og karsykdom (røyking, fettrik mat, fysisk inaktivitet) eller risikofaktorer for alvorlige eller fatale ulykker (stor fart i trafikken, manglende bruk av livvest i småbåt etc.) vil dermed få størst oppmerksomhet. Ikke bare de med et negativt og avgrenset helsebegrep mener dette er viktige typer tiltak. Det er sannsynligvis alle enige i. Men dersom en opererer med et sterkt avgrenset helsebegrep vil en kanskje begrense seg til en slik innsats.

Dersom en oppfatter helse først og fremst som fravær av sykdom, vil en sannsynligvis også prioritere tiltak som ligger nært opp til det å utvikle sykdommen. Dette betyr at en tenker mer sekundærforebyggende enn primærforebyggende. Dette er imidlertid ikke en logisk nødvendig konsekvens av det negative og avgrensede helsebegrepet. En kan med utgangspunkt i et slikt helsebegrep godt forsvare tiltak som avgifter på tobakk og alkohol eller forbud mot røyking på restauranter og utesteder.

Men dersom helsebegrepet er noe videre, vil en sannsynligvis også ønske å gjennomføre tiltak for at folk skal ha et rikt sosialt liv, oppleve støtte fra andre og fellesskap med andre, og oppleve trivsel og velvære. En vil se positivt på at idrettslagene legger til rette turløyper for familier eller at en Helselagene arrangerer kokekurs for enkemenn med tanke på å skape sosial kontakt og trivsel. Dersom en opererer med et tilstrekkelig vidt helsebegrep vil en se på svært mye av politikken og samfunnsutviklingen som relatert til helse. Skillet mellom helse og generell politikk viskes ut. 

I praksis er det ikke så enkelt å skille klart mellom de tiltakene som skal bidra til å forebygge sykdom og de som tar sikte på å fremme helse. Dersom en får noen til å slutte å røyke, vil dette ikke bare gi redusert risiko for en rekke røykerelaterte lidelser. Det vil også bidra til at en ikke utsetter andre for det ubehaget passiv røyking representerer for mange. En vil også redusere risikoen for å utvikle røykerbein, noe som vil gjøre at en lettere kan komme seg rundt og ha et aktivt sosialt liv. Mange som slutter å røyke vil også oppleve at maten smaker bedre og at de lettere kommer i god fysisk form (dersom de bare trener litt). Sykdomsforebyggende tiltak har med andre ord en rekke konsekvenser trivselsmessig og sosialt.

Tilsvarende er det sannsynlig at tiltak for å øke trivsel og velvære også kan redusere risikoen for sykdom og tidlig død. En vet for eksempel at det er en sammenheng mellom depressivitet og røyking hos voksne. Redusert depressivitet, økt trivsel og overskudd i hverdagen gjør det sannsynligvis lettere å slutte og røyke.

For min del er jeg tilhenger at at en ser helse som et resultat av et bredt spekter av faktorer og prosesser. Noen risikofaktorer har med arv og biologi å gjøre, og er kanskje ikke så lett å angripe. Noen dreier seg om vårt fysiske miljø (inneklima, farlig skolevei). Atter andre handler om helsevaner og livsstil. Det sosiale miljøet har mye å bety for vår psykiske helse. Store psykiske belastninger tidlig i livet kan ha skapt sårbarhet for senere belastninger. I tillegg til alt dette er det viktig å huske på at politikken på mange områder i samfunnet har helsemessige konsekvenser. En politikk som skaper sosial ulikhet gir dårligere helse i befolkningen. Arbeidsledighet representerer en viktig risikofaktor. Jeg tror også at det er viktig å skape en samfunnsutvikling som fremmer samhold og solidaritet og ikke en materialistisk streberorientering og individuell konkurranse.

Men selv om alt dette er forhold som har sammenheng med helse, er det mye av dette som faller utenom helsesektorens ansvarsområde. Helsepersonell og helseforskere har imidlertid et ansvar for å si ifra om hva som truer helsen, selv om det skulle dreie seg om forhold som faller utenom det helsesektoren selv kan gjøre noe med. 

Leif Edvard Aarø
 

Svar fra Grethe E. Rønningen:

Spørsmålet du stiller er svært omfattende og har vært gjenstand for debatt og forskning i flere tiår. Det er derfor ikke lett å gi deg et fyllestgjørende svar, men jeg skal forsøke å presentere noen av de synspunktene som jeg kjenner til i denne debatten. Det er flere mulige tilnærminger og mange meninger omkring dette feltet, men jeg håper likevel at mine beskrivelser kan gi svar på noe av det du etterspør.

Den tradisjonelle forståelsen av helse er gjerne definert som fravær av sykdom. Sykdom blir gjerne her definert som objektivt påviselig. En utvidet og nyere definisjon av helse, er alle forhold som reduserer folks livskvalitet ( NOU 1991:10).  Et utvidet helsebegrep må også drøftes og relateres både til objektive og subjektive veldferdsmål. Dette er også en teoretisk forklaring på at ulike syn på helsebegrepet kan virke inn på hva slags strategier man velger i det forebyggende og helsefremmende arbeidet. Forebyggende og helsefremmende arbeid er også to dimensjoner som må defineres for seg. Begge tilnærmingene har som overordnet mål å bidra til at livet som helhet skal være så bra som mulig for så mange som mulig. Mål for det forebyggende arbeidet er gjerne knyttet til reduksjon i sykdommer, skader, sosiale problemer, dødelighet og risikofaktorer. Det vil si at man tar utgangspunkt i en bekymring og setter inn den forebyggende innstatsen i forhold til dette. Mål for det helsefremmende arbeidet tar sikte på å bedre folks livskvalitet, trivsel og mulighetene til å mestre de utfordringer og belastninger en utsettes for i dagliglivet. I en helsefremmende tilnærming tar man utgangspunkt i det som er bra og bygger videre på ressurser som allerede er til stede.

I den tradisjonelle forståelsen av helse som fravær av sykdom, kan man noe generelt si at den sykdomsforebyggende innsatsen skjer som et resultat av ekspertvurderinger av hva som kan føre til sykdom. Innsatsen tar som utgangspunkt kunnskap om personer som allerede har fått problemer eller sykdom, og arbeider så bakover i årsakskjeden for å finne ut hvordan det kunne vært unngått og prøve å hindre at andre kommer i samme situasjon. I forebyggende strategier tas det således utgangspunkt i en bekymring i forhold til enkeltindivider eller bekymringsgrupper. Forebyggende arbeid har hatt som mål å vinne støtte for fagfolkenes syn i ulike befolkningsgrupper og å endre på atferd som fagfolkene oppfatter som skadelig. Initiativ til forebyggende innsats kommer gjerne fra statlig hold, for eksempel fra departementet via fylkeslegen til helsetjenesten på fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

Skal en vurdere positive og negative sider ved det sykdomsforebyggende arbeidet, er bildet omfattende og nyansert. På den ene siden har denne tenkningen vært spesielt viktig  blant annet i bekjempelsen av en rekke epidemier gjennom forskning og vaksinasjonsprogram og  gjennom behandling og forebygging av folks lidelser. På den annen side kan strategier basert på ekspertforståelse og såkalte objektive vurderinger, føre til individualisering, klientifisering og medikalisering av forhold som like gjerne og kanskje bedre, kunne vært definert som samfunnsproblemer og løst på andre måter. Eksperttilnærming kan en også bidra til passivitet og følese av avmakt og umyndiggjøring  hos den det gjelder.

I et perspektiv hvor helse defineres som god livskvalitet, må subjektiv helse defineres av dem det gjelder. I et slikt perspektiv kan syke og funksjonshemmede mene å ha en god livskvalitet, mens friske kan oppleve å  ha en dårlig livskvalitet. For å styrke folks opplevelse av god livskvalitet, må man søke løsninger både innenfor og utenfor helsesektoren, og i stor grad trekke dem det gjelder med i arbeidet. Forebyggende arbeid definert med et utvidet helsebegrep, handler derfor i stor grad om sektorovergripende  strategier hvor en på den ene siden arbeider for å forebygge skade, sykdom og sosiale problemer og  i en helsefremmende strategi arbeider for å fylle på med det som gir økt helse. En helsefremmende strategi tar gjerne utgangspunkt i det som er bra og i innsatsen vektlegges ressursene hos den enkelte og i nærmiljøet. Initiativ til helsefremmende arbeidet er i et teoretisk perspektiv beskrevet som et initiativ fra dem det gjelder, nærmiljø og lokalsamfunn snarere enn fra eksperter. Styrking av folks opplevde livskvalitet kan gjerne skje gjennom myndiggjøring, det vil si strategier i empowerment. Empowerment som strategi i folkehelsearbeid, betyr å arbeide utfra et mål om at folk blir i stand til å definere sine egne problemer ut fra sin situasjon og selv finne løsninger eller søke etter løsninger i fellesskap med andre. Ulempen med en slik forståelse kan være faren for en type ”blaming the victim”, at man i større grad betrakter problemene en måtte ha som selvforskyldt og noe en bør ordne opp i selv.

Du spør om hvordan ulike syn på helse kan virke inn på helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid. Jeg kan ikke gi deg noe klart svar, men oppsummert jeg vil anta at man utfra et snevert helsebegrep søker løsninger på et avgrenset problem, hvor diagnose og behandling vurderes og iverksettes utfra et eskpertsynspunkt, gjerne som et ansvar hovedsaklig innenfor helsesektoren. Når man arbeider utfra et utvidet helsebegrep, velger man en helhetlig tilnærming, man arbeider i utstrakt grad sammen med dem det gjelder og søker løsninger på tvers av fag og samfunnssektorer.

Grethe E. Rønningen 


Litteratur:

NOU 1991:10, Flere gode levekår for alle. Sosialdepartementet
St.meld. nr. 37 Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid. Sosialdepartementet
NOU 1998:18: Det er bruk for alle. Styrking av folkehelsearbeidet i kommunen. Sosial- og helsedepartementet

2019@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Brukerundersøkelse forebygging.no
(tar under 1 min)